Tuneskipet er et vikingskip fra rundt 900 e.Kr. Skipet ble funnet i en gravhaug på Haugen gård på Rolvsøy i Fredrikstad kommune i Østfold. Skipet er klinkbygd og hovedsakelig bygd av eik. Tuneskipet er utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo, med museumsnummer C23838 i Universitetets Oldsaksamling.

Funnet
Tuneskipet ble funnet på Nedre Haugen gård på Rolvsøy,[1] ca. 1,5 km nordvest for Rolvsøy kirke.[2] Det lå i en meget stor gravhaug, kalt Båthaugen, som var ca. 80 meter i diameter og fire meter høy, og den kunne trolig måle seg med de aller største gravhaugene i landet for eksempel Jellhaugen. Ifølge Sigurd Grieg ble Tuneskipet funnet i landets nest største gravhaug.[3]

Tidlig på 1860-tallet begynte broren til grunneieren å kjøre ut masser fra gravhaugen, som allerede da var blitt skadet av skattejegere.[4] Dette gjorde at gammelt delvis nedbrutt treverk tørket ut, og at oksygen kom inn i selve gravanlegget. Dette kan være en av årsakene til at skipet er såvidt dårlig bevart.[5] Sommeren 1867 var man kommet ned på skipsrestene, og akterdelen ble liggende åpen. Da ble det sendt melding til Fortidsminneforeningen og Universitetets Oldsaksamling.[6] Utgravningen foregikk over en periode på to uker samme høst, ledet av professor Oluf Rygh og assistert av sivilingeniør B.Chr. Arntzen. I oktober 1867 var det utgravde skipet sendt til Kristiania.[7]

Skipet har stått på kjølen inne i haugen, orientert tilnærmet nord-sør. Midt i haugen var et gravkammer bygd av stående eikeplank. Innvendig var skipet foret med mose og einerkvist. Det er bare bevart deler av gravgodset, men det finnes deler av en sadel, et par glassperler, og en del fullstendig korroderte jerngjenstander, blant annet en brynje, et sverd, to spydspisser og en skjoldbule. Man fant også rester av ubrente ben av et menneske og av hester. Det ble også funnet glassperler og rester av tøy som kan tyde på at personen ble begravet påkledd.[8] Til forskjell fra Gokstadskipet og Osebergskipet var det litt annet enn selve skipet som ble funnet.[9]

Skipet bærer tydelig preg av å ha blitt gravd fram for fort og uvørent.[trenger referanse] Etter at skipet var frilagt, ble det bygd inn i en treramme på undersiden og fraktet ned til Visterflo. Der ble det ble løftet over på en stor pram som ble fløtet ned til Fredrikstad og deretter slept inn til Christiania.

Utstilling
De første 10-15 årene ble skipet oppbevart i et skur i Universitetshagen og var tilgjengelig for publikum. Senere ble det flyttet til et magasin bak Domus Chemica og var ikke tilgjengelig for publikum. Da Osebergskipet ble funnet ble det mindre interesse for Tuneskipet som utstillingsgjenstand.[4] I Oslo ble det lagt i et midlertidig skur i Universitetshagen. Etter hvert fikk det sitt eget bygg, tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull, men dette måtte rives for oppføring av Universitetets aula, og skipet ble lagt under åpen himmel bak Frederiks gate 3. Etter at Osebergskipet ble flyttet til Bygdøy i 1926 ble Tuneskipet flyttet inn i Osebergskuret. I 1932 var Vikingskipshusets fløy for Gokstadskipet og Tuneskipet ferdig og skipet ble flyttet dit.[9] Skipet står i sin egen fløy i Vikingskipshuset, og fragmentarisk som det er, fremstår det som noe ubetydelig i sammenligning med de to andre skipene. Det kom litt i bakgrunnen når de større skipene ble funnet.[10]

Rekonstruksjon
I motsetning til Oseberg- og Gokstadskipet er det ikke gjort noe forsøk på å bygge opp igjen Tuneskipet og det er utstilt i omtrent den form det ble funnet. Stavnene og de øverste bordgangene er råtnet bort.[9] Deler av jern er stort sett rustet bort har bare etterlatt spor av rust. Funnet er svært ufullstendig, og skipet har mistet sin opprinnelig form på grunn av jordtrykket.[4] Det ble tegnet grove skisser under utgravningsarbeidet, men det ble ikke gjort en fullstendig oppmåling. Haakon Shetelig målte opp skipet i 1917, men her er bare de bevarte delene tegnet ut. Et tiår senere laget Frederik Johannessen et forslag til rekonstruksjon i plan og snitt, som ble noe modifisert av Arne Emil Christensen i 1980. Ifølge denne har Tuneskipet vært langt, smalt og lavbordet, med ti bordganger i skroget.

I 1995 ble deler av skipet oppmålt med laserteodolitt, og man fikk ut nok data til å gå videre med en full gjennomgang av det. Dette ble fulgt opp i 2000 med fotogrammetrisk oppmåling, som gav et dårlig resultat.[trenger referanse] Det ble også brukt laserskanning og fotoskanning, som var betydelig mer vellykket, og dette ble fulgt opp med en grundig gjennomgang av de bevarte skipsdelene. Det etter hvert tilstrekkelig informasjon om skipet til å lage en rekonstruksjon av skipet. Dette arbeidet ble presentert i Knut Paasches avhandling fra 2010.[11]

Skipet slik det er bevart har ti bordganger, men Paasche argumenterer for at det har hatt ytterligere to, altså i alt tolv bordganger.[11] De har antakelig vært forsynt med årehull, ikke keiper, og det har trolig vært elleve eller tolv par årer.[9] Total lengde antas å ha vært 18,67 m (15 m er bevart) eller opp mot 20 m, største bredde ca. 4,4 m. Tidligere arkeologiske vurderinger av skipet har konkludert med at det var svært flatbunnet (1,2 m fra reling til kjøl ifølge Sjøvold[9]) og lite egnet for seilas på åpent hav. Da har man imidlertid gått ut fra at skipet bare hadde ti bordganger. Paasche mener som nevnt det har vært tolv, og da vil fribordet bli høyt nok for fart i åpen sjø. Undervannskroget har vært bredt forut, men smalner noe av akterover. Paasche drøfter dette, og konkluderer med at Tuneskipet har vært en god seiler, kanskje til og med bedre enn Gokstadskipet.[11] Gokstadskipet var større enn Osebergskipet, mens Tuneskipet var mindre enn Osebergskipet. Både Gokstadskipet og Tuneskipet var kraftigere bygget og beregnet på hardere seilas enn Osebergskipet. De tre skipene har ellers mange fellestrekk i konstruksjon.[9] Selv om Tuneskipet var lavt og flatbunnet var det trolig beregnet for seilas i åpen sjø.[12]

Datering
Shetelig konkluderer med at Tuneskipet og Gokstadskipet er omtrent jevngamle, fra 850-900, men da utelukkende på typologisk bakgrunn, og på gjenstandsdateringer.[4] Det ble tatt årringsprøver av tømmeret i gravkammeret og av skipet. Trevirket i gravkammeret var felt en gang mellom 905 og 910, og dette gir altså datering av gravleggingen. Slitasje på enkelte av delene antyder at skipet var i bruk før det ble brukt som gravskip, kanskje allerede fra slutten av 800-tallet.[trenger referanse]

Navnet
Navnet kommer av at funnstedet ligger i Rolvsøy sogn som var en del av daværende Tune herred og prestegjeld.[13] Funnet ble første gang publisert av ingeniør B.C.Arntzen, som hadde vært daglig leder av utgravningene, i artikkelen Beskrivelse over den i Tune fundne Baad. Etter dette har funnet vært nært assosiert med Tune. Dermed har betegnelsen Tuneskipet blitt brukt i over 150 år innenfor vikingtidsforskningen.[3][4][14]

Lokale krefter har på 2000-tallet fremmet forslag om å omdøpe skipet til Haugenskipet i tråd med tradisjonen å navngi viktige arkeologiske funn etter funnsted.[15][16] Gården Haugen har trolig navn etter gravhaugen med skipet.Kilde

Kilde: Wikipedia