Kloster, forsvarsverk, botanisk hage, og rekreasjon

Hovedøya eller Hovedøen er ei øy i Oslofjorden. Arealet er 469 mål. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 for 4 millioner kroner og forvaltes av Friluftsetaten. Store deler av øya er fredet etter kulturminneloven. Øya er et populært utfartsted sommerstid og har en rik kulturhistorie. Det går båt fra Rådhusbrygge 4 til øya.

Navnet kommer av norrønt «hǫfuð» som betyr «høyde», og sikter til den nå 47 meter høye østre delen av Hovedøya hvor det i middelalderen stod et militært vakttårn som voktet innseilingen til Oslo.

Natur og verneområder

Hovedøya har en uvanlig rik geologi og flora, og et svært variert kulturlandskap. Det er flere plantearter på Hovedøya enn på noe annet område av samme størrelse, og artsrikdommen er på nivå med øyene i Drøbaksundet. Et varmere klima enn i områdene rundt skaper de samme høytempererte vekstforholdene her som på Langøyene og Tofteholmene, som såvidt overgår Hovedøya i total artsrikdom.

Det er mye rikt kalkberg fra ordovicium, med innslag av diabas-ganger av intrusive magmamasser som bryter gjennom ordovicium- og silurlagene som smale, brun-mørke bånd. Både kalksteinen og den hardere diabasen har vært brukt som bygningsmasse i klosteret, og senere kanonstillingene på øya. Det er rikholdige fossiler fra ordovicium, og lagene er snudd slik at de yngre silurlagene ligger under de eldre fra ordovicium.

Kalkberget gir grunnlag for rike kalkenger, med plantearter som bakkekløver, bergmynte, knoppmjødurt og dragehode. Her vokser også den sjeldne oslosildre, som oppstod som en krysning av to sildrearter i dette området etter siste istid.

Forekomsten av bakkekløver er den eneste i Norge. Det har vært foreslått at enkelte av artene ble innført av munkene på Hovedøya i middelalderen, men bare legebendelrot er en mulig slik medbrakt nytteplante.

Ved kommandantboligen i øst er det plantet ut syrin og andre delvis koloniserende arter. arten russesvalerot er plantet, og denne tidligere rødlistede planten er nå så dominerende at den er satt på svarteliste og skal bekjempes på Hovedøya.

Under Napoleonskrigene var øya et viktig forsvarsverk, og tømmer ble hogd ned for å gi virke til festningsanlegg og marineskip. Utover 1800-tallet var øya snauhogd og bare bevokst med busker, men Henrik Wergeland tok initiativ til å dyrke popler hvorav ett tre forstatt står.

Størstedelen av Hovedøya er fredet av områdevern men inndelt i fire ulike fredningssoner med forskjellig fredningsstatus.

Hovedøya landskapsvernområde (385 dekar) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter historisk natur- og kulturlandskap og geologi.

Hovedøya landskapsvernområde med plantelivsfredning (107 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter natur- og kulturlandskap med sjeldne plantearter. Østre Hovedøya naturreservat (158 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter artsrik vegetasjon på kalkrik berggrunn og geologi.

Vestre Hovedøya naturreservat (56 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter artsrik vegetasjon på kalkrik berggrunn og geologi.

Kart illustrasjon fra Oslo Kommunes "Turguide til øyene"

Bakkekløver: Svært sjelden i Norge. Hovedøya er verdens nordligste voksested og i Norge vokser den bare på Hovedøya. Blomstrer i perioden mai–juli.

Bildet ovenfor: Knollmjødurt (Filipendula vulgaris) er en plante i rosefamilien.

Den er flerårig urt med opprett stengel, og ligner slektningen mjødurt, men blir ikke så høy, maksimalt 50 cm. Stilken er nesten bladløs, og de fleste bladene sitter i en rosett ved marka. Bladene er finnete med 8–25 par avlange, tannete småblad. Blomstene er kremgule, men purpur på undersiden og i knopp; de sitter i uregelmessige blomsterstander på enden av stengelen. Det er som regel 6 kronblad. Røttene har mørke knoller. Plantedeler som knuses dufter av metylsalisylat. Planten vokser på tørre bakker, gjerne på kalkgrunn.

Knollmjødurt finnes i Mellom- og Sør-Europa, Nord-Afrika, Sørvest-Asia og Vest-Sibir.I Norge vokser den på Østlandet fra Østfold og muligens Telemark nordover til Oslo-området og Ringerike. Funn ved Kristiansand, Levanger og enkelte andre steder kan skyldes spredning med gressfrø.

Kubjellens nordligste vokstested er på Hovedøya.

Blodstorkenebb

Verdens nordligste voksested

Hovedøya er kjent for sine mange sjeldne blomster. Flere av blomstene er hardføre tøffinger som egentlig skulle levd lenger sør, for eksempel i Sør-Europa. Men i stedet for å gi etter for

det kalde norske klimaet fortsetter de å spire, år etter år på Hovedøya – verdens nordligste voksested for disse plantene.

Bakkekløver, kubjelle og hartmansstarr er tre slike planter som ikke vokser lenger nord i verden enn Hovedøya.

En annen Hovedøya-blomst er den uanselige muserumpa. Den fikk ikke utdelt et særlig flatterende navn, men er like fullt en viktig blomst i naturens sårbare samspill. På Hovedøya vokser den sammen med over 400 andre plantearter.

Den blomstrer ikke hvert år, men når den gjør det, er det en begivenhet. Her presenteres flere av Hovedøyas grønne skatter. Husk at mange av blomstene er avblomstret allerede i juli.

Flere blomster finner du på

www.hovedoya.no

Et rikt planteliv gir ofte et rikt insektliv, som denne sommerfuglen.

Klippeblåvinge

Klippeblåvinge (Scolitantides orion) er en av blåvingene, en dagaktiv sommerfugl i gruppen glansvinger.

Klippeblåvinge er en av de mest sjeldne dagsommerfuglene i Norge og er på den nasjonale rødlisten fordi den har hatt stor tilbakegang flere steder. Sommeren 2007 ble den fredet i Norge.

La oss fortelle deg litt om

Hovedøya

kloster

.......og før klosteret ble bygget, sto

det allerede en kirke her

Klosterruinene

I 1147 gikk en gruppe munker ledet av abbed Philippus i land på Hovedøya. Munkene kom fra et kloster i Kirkstead i England og tilhørte cistercienserordenen. Da munkene kom til Hovedøya, sto det allerede en kirke der, St. Edmundskirken, som man ikke vet hvem som bygde, antakelig en kirke for engelske handelsmenn viet til Edmund martyren. Kirken skal ha vært toskipet, hvilket vi bare har ett annet eksempel på i Norge, nemlig Clemenskirken i Gamlebyen i Oslo.

Ved siden av kirken bygde munkene et stort

kloster, og byggearbeidet foregikk i flere hundre år. Klosterruinene vi ser i dag, er restene etter deres byggverk.

Munkeordenen, som først besto av ca. 12 munker og andre lekbrødre, ble etter hvert svært velstående. De eide på det meste 443 eiendommer og blant annet storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern.

Munkene drev aktiv utvikling og eksperimentering innen jordbruksmetoder rundt på disse gårdene. Gamle historier skal ha det til at det finnes en undersjøisk, hemmelig tunnel fra Hovedøya og inn til ruinene i Gamlebyen, men denne er aldri funnet.

Man har funnet glassmalerifragmenter her som stammer fra 1200–1300-tallet. Blant annet en samling fragmenter av rosetter og stilisert bladverk med klare fellestrekk til glassmaleriene i Lincolnkatedralen i England.

Bildet ovenfor: Modell av klosterbygningene. Fotograf: Sean Hayford O'Leary/Creative Commons Attribution 2.0 Generic license.

I 1532 ble alle klosterets gods og eiendommer underlagt kronen, og høvedsmann Mogens Gyldenstjerne på Akershus festning satte klosteret i brann 21. januar. Klosterets drift opphørte helt samme år og ble redusert til et steinbrudd for den videre utbygging av Akershus festning og senere Slottet.

Også andre steder på øya har gitt stein til Akershus festning. Det var så mange som tolv steinbrudd rundt omkring, og det eldste stammer fra 1200-tallet.

Hovedøya ble lagt under Slottets ladegård på Bygdøy, og brukt som jaktrevir. I 1589 ble det satt ut harer og arrangert jaktkonkurranse med Jacob VI av Skottland.

Klosteret var et selvforsynt samfunn, med eget sykehus og kirkegård. Kirkegården lå sannsynligvis der Klosterkroa står i dag. Like sør for klosterruinen finnes en mindre ruin av en bygning som opprinnelig har vært et porthus. Det var vanlig at klostre hadde et porthus, og på Hovedøya finner vi Norges eneste bevarte ruin etter et porthus.

Alle som skulle besøke klosteret, måtte gjennom porthuset. Det var ikke noen selvfølge å komme inn – og kvinner hadde ingen adgang i klosteret. Dette forbudet ble uttrykt slik av cistercienseren Walter Daniel: «Kvinner, hauker og hunder (unntatt de som er raske til å bjeffe og brukes til å holde tyver unna hus) kommer ikke innenfor klosterets porter.»

Ruinene av cistercienserklosteret på Hovedøya, Oslo. Fotograf: Kjetil Bjørnsrud, Wikipedia - Multi-licence with GFDL CC BY 2.5

Militær historie og milepæler

Militær betydning

Kong Sverre skal ifølge sagaen ha vært til messe på Hovedøya før angrepet på baglerne i Oslo 24. juli 1197,[5] og det sto et større slag i bukten mellom øya og byen.

Under Det første Norgesfelttoget under Den store nordiske krig ga øya sammen med Bleikøya og Nakkholmen dekning for artilleriet på Akershus festning for svenske styrker som forsøkte å rykke fram over isen over til Bygdøy.

Skipsverft

I Båtforeningsbukten finner man rester etter skipsverft fra 1640-årene, anlagt av skipsbyggeren James Robbins fra Skottland som hadde vært i tjeneste hos Christian IV siden 1642. Flere av de største skipene i den daværende dansk-norske flåte ble bygget her, [5] i alt skal 12 store orlogsfartøyer ha blitt bygget her gjennom 1600-tallet.[6]

Det første skipet som ble bygget på Hovedøya var et krigsskip med 60 kanoner, med navn «Hannibal» i 1647.[5] I 1651 ble «Sophia Amalia» sjøsatt, den gang verdens største orlogsfartøy.

Verftet lå på gressletta mellomhøydedragene, der hvor det senere kom militærleir og slipen lå i Båtforeningsbunkten. I tillegg var det lagerbygninger, verksted og boliger i tilknytning til verftet.

Befestninger fra 1808

Øya har vært en viktig del av for forsvaret av Christiania. Under Napoleonskrigene mellom 1807 og 1814 ble det anlagt et fremskutt forsvar med to kanonstillinger fra 1808 til å dekke innseilingen til byen. Videre er det fem krutthus på øya (fra 1826–27), den såkalte Kommandantboligen (fra 1850), opprinnelig et militært laboratorium, ombygget på slutten av 1800-tallet til bolig; og et stort lagerhus, det såkalte Lavetthuset (bygget 1847) som er Norges største utmurte bindingsverkhus. Her ble det blant annet lagret lavetter (understell til kanoner), men også annet militært utstyr som våpenvogner, telt etc. Særlig krutthusene ble bygget isolert ute på øya fordi man ikke ønsket å lagre så store kruttmengder tett inne ved byen med den eksplosjons- og brannfaren dette ville innebære.

Hovedøya ble lagt ned som eget forsvarsanlegg omkring 1850, men i 1914 og framover ble øya benyttet som treningsområde (6 ukers rekruttskole) for Hans Majestet Kongens Garde. Ingen av de brakker som da ble satt opp er bevart. I 1939 skriver Hjalmar T. Larsen: «I lange tider har land-gang for ikke militære vært forbudt, men nu er det adgang for en avgift av 15 øre. I mange år har Oslo kommune forsøkt å komme til enighet om kjøp av øya til friluftsområde for byen, uten at det har ført til noe resultat.»

Kommandantboligen

Kommandantboligen er det nest største huset på Hovedøya. Boligen ble bygd i 1850-51 som et laboratorium for forsvaret, og ble brukt til eksperimentering og utvikling av sprengstoff, krutt og patroner. Bygget bærer preg av senklassisismen og fikk et utforming påvirket av en sen-empirestil med rene former og lite utsmykning.

I 1895 ble huset omgjort til sommerbolig for felttøymester og oberst Ole Herman Krag (1837–1916), og hans familie. Til kommandantboligen tilhørte en egen brygge, og derfra en egen adkomst. Det var etablert en stor og vakker hage til boligen. Fortsatt står noen gamle frukttrær og syriner i området. Huset fikk tilbygg under tiden med Krag-familien, og tilbyggene ble utformet i tidsriktig sveitserstil på slutten av 1800-tallet.

Under den andre verdenskrig ble kommandantboligen tatt i bruk av tyskerne. Boligmangelen i Oslo etter krigen gjorde at huset ble bygget om til en rekke leiligheter for familier som manglet bolig.

Frigruppen Arjuna dukketeater har holdt hus i Kommandantboligen siden 1970-tallet. Der har dukketeateret spilt myter og eventyr for barn og voksne på frivillig basis frem til sommeren 2013.

Så til øyas favorittsyssel:

Rekreasjon

Bildet ovenfor:Strandidyll på Hovedøya, bare 600 meter fra Oslos urbane sentrumsgater. Fotograf: Kjetil Bjørnsrud, Wikipedia - Multi-licence with GFDL CC BY 2.5

Øya har alltid vært et populært rekreasjonsområde for hovedstadens innbyggere, sommer som vinter. Allerede i 1914 ble det første offentlige bad anlagt. I bukten mot sør ble det bygd et stort badeanlegg i 1924. Badet ble stengt av helsemyndighetene i 1951 på grunn av den tiltakende vannforurensningen på den tiden. I løpet av de 37 årene badet var åpent hadde det over 8 millioner besøk. Rester av fundamenteringen er fortsatt synlig. Senere har rensingen av kloakken fra byen medført at Hovedøya igjen er blitt et meget populært fritids- og friluftsområde. Sjøbunnen rundt øya ble i 2008 mudret som en del av Oslo kommunes miljøprosjekt.

I bukta på nord/østsiden ligger det en båthavn hvor flere av byens båtforeninger holder til. Ved Munkebryggen ligger også Lavetthuset. Det går båt fra Rådhusbrygge 4 (før 21. mars 2015 gikk båtene fra Vippetangen) til øya.

Kilder

Hovedkilde: Wikipedia og Oslo Kommune ved brosjyren Turguide til øyene

Osloøyene på internett

Om Cistercienerne og Philippus fra nettstedet Arkadia.no

Gjerland, Leif: Oslos Øyrike før og nå, Aschehoug 2006, ISBN 82-03-23345-7

Forvaltningsplan for Hovedøya, 2007. Fylkesmannen i Oslo og Akershus' hjemmeside. Selve planen (pdf, 180 sider) inneholder et stort tilfang av kunnskap om naturforhold, kulturhistorie og skjøtsel av øya (lest 14. april 2008)

Eksterne lenker

(en) Kategori:Hovedøya – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Internettside om Hovedøya (privat)

Bymiljøetatens badeinfo (kommunal)

Kongen som angrep Oslo fra Hovedøya

Litteratur

Oskar Garstein: Mariu-klaustr i Høfudey: Cistercienserklostret på Hovedøya vigslet til Den hellige Jomfru Maria og til martyrkongen St. Edmund av East Anglia i England, Oslo:Oslo Katedralskole, 1990

L. Mydland: Natur i kulturen – kultur i naturen. Fortidsvern nr. 4. 1995

Gjestland, T., og Gundersen, T., Tyskertøser på Hovedøya, St. Hallvard 2/1999. s.5-19